Green Day har gått fra å fullbyrde sin relativt vellykkede rockeoperaflørt på sine to siste plater til å informere oss om at de skal gi ut tre fulle album på fire måneder. Slikt pleier å være en dårlig plan, og selv om det er noe tidlig å konkludere, virker det ikke som om Green Days triple angrep på markedet kommer til å bli magisk rent musikalsk.
Green Day er punkbandet som tok mainstreamen, og selv om den kommersielle fremgangen har ført til kritikk fra punkfansen er det få band som ikke ville byttet all kreden sin mot en promille av Green Days suksess. Selv har jeg standhaftig forsvart både bandets roligere album fra sent 90-tall og gigantomanien som var American Idiot og 21st Century Breakdown. Når Green Day nå til dels går tilbake til å være et enkelt og rockete band, er det dessverre med litt for dårlige låter i sminkeposen.
Varsellampene begynte for alvor å blinke for noen uker siden da «Kill The DJ» ble sluppet som singelen som skulle bære platen. En poppete Pink-lignende affære som kunne vært et forfriskende sidespor fra lydbildet Green Day pleier å geleide oss inn i, men som for min del kun høres uinspirert ut. Og der ligger kjernen i hvorfor jeg synes ¡Uno! feiler. Bandet høres overhodet ikke ut som om tror og mener det de holder på med denne gangen. Da tror heller ikke jeg på det.
Vel finnes det mye kjent og poppete Green Day-punk på ¡Uno!, men Billie Joe Armstrong høres ut som om han konstruerer sinnet og aggresjonen sin. Svært lite på ¡Uno! høres ektefølt ut. Ikke det at Green Day har gått i bresjen for å være så ekstremt ekte tidligere heller, men underholdningsnivået og snerringen har stort sett vært på topp. På ¡Uno! er begge deler fraværende.
Det politiske sinnet fra rockeoperaene er også borte, og tilbake står vi med et knippe tekster som prøver å være frustrerte , men som faller dypt i toalettet med sin brautende bruk av ord som fuck. Fuck, jeg har ikke noe problem med ordet i seg selv, men når det brukes om og om igjen, blir effekten motsatt av det som er meningen. Jeg tror ikke på sinnet. Jeg tror ikke på fucketi-fuckene. Tror ikke på Green Day. Ikke denne gangen. Pludrepunk.
«And I don’t give a fuck anyway, always fuck fuckin’ with my head now.» (fra «Let Yourself Go»).
¡Uno! har fra andre hold blitt betegnet som et solid skritt tilbake til Dookie-æraen, og låter som «Nuclear Family», «Angel Blue» og «Stay The Night» vitner rett nok om det. Problemet er at det såkalte solide skrittet mer er som en liten listing på tå hev tilbake til fortiden. Låtene høres delvis ut som de gjorde i 1994, men nerven i fremføringen er long gone. Ett eller annet magisk mangler. Ungdommelig galskap og artistisk sult, vil jeg tro.
«Troublemaker» høres ut som moderne The Hives, bare enda dårligere, «Let Yourself Go» er villskap uten mening eller retning, og nevnte «Kill The DJ» må være den svakeste singelen Green Day har gitt ut noensinne. Skuff, skuff, skuff.
Albumets store positive overraskelse kommer når Green Day går ut av komfortsonen sin, og i motsetning til på «Kill The DJ» faktisk treffer. «Sweet 16» er en nydelig powerpop-sang der Billie Joe Armstrong får vist at han kan synge. Med et midtparti som minner om «Ferry Cross The Mersey». Store, svulstige og allsangvennlige «Oh Love» fungerer også godt som avslutning. To perler i en ellers traust samling sanger.
Selv om ¡Uno! er helt perfekt plassert midt på kvalitetstreet er det bare for fansen å flokke seg til Ullevaal i juni neste år. Det er ingenting som tyder på at Green Day har mistet gnisten som et av rockens beste liveband, selv om starten på trilogien er svak, og selv om Billie Joe Armstrong rablet på scenen med påfølgende innleggelse på avrusning i helgen.
Totto Mjelde
